Jeg vet ikke hvor lenge det er siden sist gang jeg skrev her på Albanerligaen nå. Jeg har i alle fall ikke skrevet noe etter julaften, så mye husker jeg. Det er flere grunner til at jeg har vært fryktelig inaktiv. For det første har jeg jobbet absurd mye, vært i absurd mange familieselskaper, og tilbragt absurd mange timer på sykehuset ved min tuberkuløse mors seng. Livet har ikke vært veldig lett å live, og utfordringene har vært langt flere enn gledene den siste måneden.
Til tross for en tøff hverdag, nekter jeg å tillate meg selv å forsømme mine plikter som ærlig og oppriktig referent fra et mørkt og ukjent undergrunnsmiljø. Vi startet denne bloggen med den hensikt å gi leserne innsikt i et liv levd på feil side av loven, på feil side av byen, og på feil side av Uralfjellene. Denne innsikten ønsker vi å fortsette å gi dere med uforminsket styrke.
Likevel vil jeg komme med en innrømmelse. Jeg tror kanskje innfallsvinkelen vår har vært lite hensiktsmessig, og heller ført til avsky enn forståelse. Vi ønsker ikke fremstå som kalde og brutale, men vi kan ikke fornekte vår natur. Vi vil likevel forsøke å gjøre bloggen mildere og mer spiselig for den jevne leser. At enkelte kan finne skildringer av gjengslagsmål frastøtende er noe vi har full forståelse for, og vil naturligvis rette oss etter det.
Som en markert start på vår nye retning, ønsker jeg i dag å fortelle en liten anekdote.
Lille Gordan var fra Beograd, men syv år gammel flyttet han med familien sin til Stjørdal. Gordan hadde opplevd mye krig og elendighet i forbindelse med konfliktene på Balkan, og var en sterkt traumatisert liten gutt. Han dro til Stjørdal med både vemodighet og glede. Vemodig over å måtte dra fra verdensmeteropolen Beograd til den alkoholiserte lille liksom-byen Stjørdal. Likevel gledet han seg til å starte et nytt og bedre liv i det som skulle være verdens beste land å bo i.
Gordan dro til første skoledag med et stort smil om munnen. Han skulle få nye klassekamerater, og han skulle få nye venner han kunne spille fotball og leke boksen går med. Den første Gordan ble kjent med var ni år gamle Jogeir, som gikk i fjerdeklasse. Jogeir var 1.80 høy, gikk i skinnjakke og røkte Petterøes 3. Han var beinhard. Jogeir tok Gordan inn under sine muskuløse vinger, og inkluderte ham i gjengen. Han lærte ham å rulle rullings, pælme stein og tenne på ting. Han var en mentor like mye som en venn. Gordan ble lett imponert over Jogeir. Han hadde kontroll. Han hadde respekt. Gordan tok etter ham, han ble med Jogeir på alt. De solgte dop, de banka 40-åringer og trua lærerne med kniv. Slik gikk det slag i slag helt til Gordan var 20 år gammel. Da døde han av lungebetennsele etter en ferietur i Lofoten.
Noe til ettertanke, folkens.
